Det oppstod en feil i denne gadgeten

OM DIKTEREN

Giuseppe Ungaretti er en meget kjent italiensk dikter som ble født i Egypt 10. februar 1888 av italienske foreldre, opprinnelig fra Lucca. Han døde i Milano 1. juni 1970

Ungaretti meldte seg frivillig som soldat da Italia gikk inn i første verdenskrig i 1915 og kjempet i første omgang på italiensk jord. Han skrev dikt fra sine opplevelser i skyttergravene og i 1916 fikk han trykket og utgitt 80 kopier av diktsamlingen "Il porto sepolto" (Den begravde havnen). Han var også med på å utgi "skyttergravsavisen" Sempre Avanti (Alltid Fremover) der han også publiserte noen av diktene sine. Våren 1918 ble kompaniet hans beordret til fronten i Frankrike, i nærheten av Champagne der han fortsatte å skrive.

Giuseppe Ungaretti regnes som en av de fremste italienske dikterne innen hermetismen som er en retning innen litteraturen i Italia rundt 1920-1930. Hermetisme kan forklares som noe lukket, utilgjengelig og kanskje også uforståelig. Det karakteristiske ved denne diktretningen er den sterke reduksjonen av ord ned mot kun det essensielle samt utelatelse av tegnsetting. Her skrelles altså alle overflødige ord bort slik at bare det aller nødvendigste for forståelsen står igjen. Diktene blir dermed ofte veldig korte. Noen ganger består de bare av to eller tre linjer.

Det er viktig for forståelsen av diktene at man har i mente hvor Ungaretti befant seg når han skrev dem, fordi mange om ikke alle av disse tidlige diktene henspeiler på at han befant seg i en kriggsone.

Etter krigen giftet han seg med en fransk kvinne og de fikk to barn. Han jobbet i Paris som journalist, men i 1936 flyttet de til Sao Paolo i Brasil hvor han foreleste i italiensk litteratur ved universitetet.

I 1939 døde den 9 år gamle sønnen og i 1942 flyttet familien tilbake til Italia hvor han ble utnevnt til Professor i moderne italiensk litteratur ved universitetet i Roma.

Ungaretti gikk igjennom mange faser som dikter og etterhvert som han ble eldre ble også diktene hans lengre. Krigen hadde nok stor innvirkning på de aller første diktene hans. Siden en del av diktene ble skrevet i skyttergraver eller på post annetsteds så var det nok viktig å fatte seg i korthet. I tillegg ville det være upraktisk å drasse rundt på store mengder skrivesaker så diktene ble skriblet ned på det som måtte være for hånden og da var det nok også viktig å ikke sløse med ordene.

Noe av det som gjør spesielt krigs-diktene hans så virkningsfulle er de få, presise formuleringene bare adskilt av lange pauser. Motsetningene liv-død kommer godt til syne i det som ble skrevet som en slags dagbok for dikteren.

Etter krigen utgav han diktsamling nr. 2 (1919) som ble kalt "Allegria di naufragi" (Gleden ved skipbrudd). I 1923 ble "Il porto sepolto" utgitt på nytt. Denne gang med forord av Benito Mussolini hvilket nok vil si at dikteren hadde fascistiske tendenser, eller så var han en av de mange som ikke protesterte mot fascistene for dermed å slippe problemene til fascist-motstanderne. På slutten av 1920-tallet begynte han å utforske kristendommen og sin egen religiøsitet. I 1933 utkom "Sentimento del tempo" (Følelse av tid) hvor man ser at han har kommet over i en ny fase. Nå er det menneskets skjebne og evig liv som opptar dikteren.

I 1947 publiserte han samlingen "Il dolore" (Smerten) som er dedikert sønnens død noen år tidligere, i tillegg til at han også reflekterer over hvilken tragedie 2. verdenskrig egentlig var. I denne samlingen ser man at det er temaet Gud - menneske som opptar ham.

Senere kom også samlingen "La terra promessa" (Det lovede landet) i 1950, "Un grido e paesaggi" (Et skrik og landskaper) i 1952 og i 1960 kom "Il taccuino del vecchio" (Den gamle mannens notatbok). Sistnevnte preges av bruddstykker og uferdige notater. Dette ble også siste samlingen utgitt av Ungaretti på tross av at han levde helt fram til 1970.